Tekst: Laaven | Foto: Laaven | Video: Laaven
Høsting og tresking av korn har vært og er viktig for matsikkerheten i Norge. Gjennom århundrer har bønder rundt om i de norske bygdene sådd og høstet ulike kornsorter, hvorav de mest vanlige har vært hvete, bygg, havre og rug. Men det å skille kjernen fra halm og aks har vært en krevende prosess. Før de første treskeverkene kom til Norge, var det håndmakt som skulle til for å få jobben utført. Utviklingen i kornproduksjonen har derfor vært stor siden Eik’s Maskinforetning solgte de første treskeverkene på starten av 1900-tallet.
Utvikling gjennom århundrer
De første skurtreskerne ble utviklet i USA på 1830-tallet og ble bygd i Australia i 1843. Men det skulle ta nesten 100 år før den første skurtreskeren kom til Norge i 1939. Frem til andre verdenskrig var selvbindere og stasjonære treskeverk normen på den norske landsbygda.
Den første selvbinderen i Norge ble introdusert på Bygdøy kongsgård i 1885, og ble mer vanlig rundt om i Norge på starten av 1900-tallet. Selvbinderne ble vanligvis trukket av tre hester. Kornet ble ført inn mot skjærebrettet ved hjelp av en vinde - på samme måte som dagens moderne skurtreskere. Det var først på 1920-tallet de første moderne treskeverkene kom til Norge, og flere av disse ble solgt gjennom Eik’s Maskinforetning i Stavanger. Treskeverkene var en revolusjon for kornproduksjonen, og gjorde det enklere å produsere større mengder korn (Kilde: https://snl.no/skurtresker. Hentet september 2022).
De første treskeverkene som ble solgt gjennom Eik’s Maskinforetning for 100 år siden, var av typen SESAM. Treskeverkene ble ofte drevet av hester eller stasjonær motor ved hjelp av reimer. I senere år ble flere bygd om til elektrisk drift. Prinsippet til treskeverkene som ble solgt for 100 år siden er veldig likt det vi ser i dagens moderne skurtreskere. Foran i treskeverket sitter en slager med en bru, som skiller ut en stor andel av kjernene. Halmen beveger seg så videre bakover over risterne, for å riste de resterende kjernene ned i såldkassa.
Om vi sammenligner tidligere og dagens moderne skurtreskere, ser vi de samme prinsipper for treskingen. Skjærebordet og loelevatoren fører kornet inn i slageren, halmen føres over risterne og kornet faller ned i såldkassa før det havner i tanken. Konseptet er genialt, og har blitt perfeksjonert gjennom de siste 100 årene. Dette sikrer at vi i dag får den gode kornkvaliteten og utskillingen vi er kjent med gjennom Fendt og Massey Ferguson skurtresker.
Selv om mye er likt har det også vært store endringer. De første selvgående skurtreskeren som kom var små og hadde lav kapasitet. Dette gjorde at man ikke kunne drifte på langt nær de arealene man kan med dagens skurtreskere. De første skurtreskerne ble også levert uten noen form for førerhytte, noe som gjorde at man satt ute og ble påvirket både av vær og støv. I dag sitter man godt plassert i førerstolen, med frisk ventilert luft uten behov for hørselvern eller støvmasker. Kvaliteten på kornet har også blitt bedre med de morderne skurtreskerne. Separering av agner og korn er mer presis, noe som sikrer en høyere kvalitet på kornet som leveres.
